Samstemt rundt bordet

Karlheinz Stockhausen: «Stimmung» (1968)
Theatre of Voices
Kunstnerisk leder: Paul Hillier
Lyddesign: Ian Dearden
Festspillene i Bergen, i samarbeid med Borealis
Håkonshallen, 3. juni 2015

Stimmung i Håkonshallen viste oss et av de viktigste elementene i et musikkverks identitet: samspillet mellom komponist og utøvere.

Sist uke utfordret Minerva to skribenter til å anmelde en og samme konsert. Konserten var en del av Forstyrrelser-serien til Festspillene i Bergen, og musikken var skrevet av Karlheinz Stockhausen – en av de komponistene som kanskje har hatt størst innflytelse innenfor det som vi i dag tenker på som samtidsmusikk. Tanken bak eksperimentet var å se hvordan både en som allerede er godt kjent med samtidsmusikken, og en som ikke er det, opplevde konserten. Følte begge seg hjemme? Hvor lett var det å beskrive musikken og kvaliteten? Hvor forskjellig var helhetsopplevelsen? Først ut er Christian Holter. Han er musiker i Sjøforsvarets Musikkorps i Bergen, et ensemble som har gjort seg bemerket innen norsk samtidsmusikk.

I Karlheinz Stockhausens verk for seks vokalister og seks mikrofoner har tittelen Stimmung flere betydninger: Stemme. Stemming. Stemning. Samstemthet. Samtidig dreier det seg her ikke kun om disse ordenes ytre eller musikalske betydning, men også om harmoni og samstemthet på det indre plan eller «stemming av sjelen».

Verket bygger på en bestemt akkord, eller rettere sagt en overtonerekke med utspring i en grunntone. Stockhausen bruker altså tonene i denne overtonerekken, men i tillegg frembringes tidvis svært tydelige lyse overtoner ved hjelp av vokalvariasjoner og lydforsterkning. Dette naturfenomenet gir assosiasjoner til østens mystikk og religion.

Partituret fremstår som et formskjema som er oppdelt i 51 seksjoner (modeller). Hver av seksjonene inneholder verbal og musikalsk informasjon i form av en rytmisk stavelsesfrase samt hvilke vokaler og overtoner som skal brukes. Utøverne bytter på å lede seksjonene. Forsangeren synger figuren først, så slutter de andre seg til og variasjonene skapes, noen forutbestemte og noen improviserte.

Det er så opp til forsangeren å bestemme når neste modell skal starte, ved å signalisere dette til neste forsanger. Det er også angitt et tempo for hver modell sammen med andre fremføringsinstruksjoner. Hver modell skal nå en slags identitet før man fortsetter til neste.

Fra det urmusikalske til lydene i rommet
Hvor våken kom jeg til å føle meg gjennom 75 minutter med noe som iallfall på forhånd kunne fremstå som ganske meditativt, kanskje også uten de helt store karaktervariasjonene? «Ta med favorittputen» sto det på billetten. Konserten skulle altså helst nytes liggende på gulvet.

Jeg hadde som mål at jeg i hovedsak skulle følge oppfordringen om å ligge, gjerne med øynene lukket, bare oppleve klangen, ordene, overtonene uten å la det visuelle forstyrre. Jeg la meg godt til rette, og den første delen av konserten ble også den mest døsige. Det var forøvrig ikke bare publikum som brukte puter, det gjorde også sangerne, rundt et bord med noter foran seg og en lampe i midten.

Det første jeg ble oppmerksom på var at nettopp de nevnte lyse overtonene kom så tydelig frem – dette fenomenet fremstår som noe urmenneskelig og urmusikalsk. Men i perioden hvor jeg lå med øynene lukket, ble jeg også veldig var på andre lyder eller forstyrrelser i rommet. Det virket nesten som om det var en del av verket da en mann ved siden av meg begynte å snorke. Slik kunne det også være med folk som vridde på seg, satte seg opp eller pustet litt tungt.

Derimot ble lyden av vesker som ble åpnet, folk som reiste seg og gikk bortover det knirkende gulvet i Håkonshallen med de høyhælte skoene sine, damen ved siden av meg som plutselig tok opp iPhonen sin og begynte å fikle med den ganske forstyrrende. Enkelte lyder og bevegelser passet naturlig inn i settingen og opplevelsen, andre gjorde det ikke.

Jeg satte meg forsiktig opp på gulvet. Idet jeg begynte å se på sangerne ble det straks tydelig for meg at det visuelle – iallfall for meg – måtte være en del av opplevelsen. Det som med en gang fanget oppmerksomheten min var samspillet utøverne i mellom og engasjementet de viste.

Initiativ og utvikling
Stockhausen har i aller høyeste grad lagt opp til dette samspillet gjennom å gi utøverne ansvar for ledelse og utvikling i verket. Som nevnt er nettopp samstemmighet et element i tolkningen av verkets tittel, og for meg ble det kanskje det viktigste elementet også i musikken. Samspillet utøverne i mellom skaper flyt, kontinuitet og stadig forandring. Slik blir verket alt annet enn en meditasjon over en uforanderlig akkord, selv om man teoretisk sett kan beskrive det slik.

At konserten varte så lenge som nesten 90 minutter tenkte jeg ikke på før jeg sjekket klokken etterpå. Min interesse ble i aller høyeste grad holdt oppe gjennom hele verket, delvis grunnet komponistens egne variasjoner og rom for variasjoner. Men ikke minst grunnet hvordan utøverne utnyttet dette rommet.

Her ligger mye av forklaringen på hvordan et verk basert på noen få toner kan fungere så bra: utøverne skal ikke bare improvisere med toner og ordplassering, men har ansvaret for å bringe verket videre når tiden er inne. Først må de etablere hver modells identitet, så må de skape utvikling med naturlige overganger fra det de gjorde til det de skal gjøre. Derfor denne intensiteten, derfor denne entusiasmen.

Utøverne må bruke sin kreativitet og sin sans for formutvikling i nuet, og kan ikke ett eneste sekund lene seg tilbake og vente på sin neste oppgave i et hele som noen andre har kontroll på. Den siste modellen, hvor de i hovedsak brukte bare en tone, opplevdes nærmest som magisk. Jeg satt helt oppslukt. Det var som om de satt der rundt bålet og kalte frem overnaturlige krefter .

Når komponisten blir en del av ensemblet
Stimmung viser oss dermed et av de viktigste elementene i et musikkverks identitet: samspillet mellom komponist og utøver. Dette samspillet er alltid viktig, men i samtidsmusikken kan vi ha en særlig nærhet til komponistens intensjoner fordi vi ofte har detaljert kunnskap om dem. Utøvere kan ha direkte innflytelse på utformingen av verket i ganske stor grad .

I hvor stor grad utøveren gis frihet i fremføringen vil naturligvis variere også i samtidsmusikken. Rom for improvisasjon kan ofte forekomme, men selv i dag er det likevel relativt sjelden at utøverne har så stor innflytelse på selve formen som i dette snart 50 år gamle verket. I fremføringens formprosess blir det nevnte samspillet utøverne i mellom en viktig brikke. Selv om komponistens rolle er svært viktig, blir Stockhausen selv på sett og vis en del av ensemblet rundt bordet her, med lampen i midten. Og rundt bordet er det «Gute Stimmung».

Christian Holter